Tønnølsfjellet ligger på Nes ytterst på sørvest-spissen av Fosen. Her får en flott utsikt mot Hitra og Frøya og mot skipsleia. Toppen er 374 moh. På nordspissen av platået finner en rester av et tysk fly som krasjet i 1941. Det var nok hovedmotivasjonen til Loke for å bli med.
På turen måtte vi først innom Vallersund samvirkelag. Der måtte det bunkres litt godteri og drikke.
Deretter fortsatte turen via Oksvoll og til Nes. Der tok vi av ved Nes kirke og kjørte på en noe varierende vei til Nes vannverk. Vi stoppet litt før vannverket da veien var litt bratt og løs i grusen.
Bildet nedenfor viser Loke på vei oppover det siste stykket før vi nådde vannverket.
Noen hundre meter etter vannverket traff vi det første skiltet som viste vei.
Loke gikk/løp som en gal oppover de bratte fjellsidene i starten av turen. Vi sleit faktisk med å holde følge med ham og måtte stadig rope og be ham om å sakke på tempoet.
Til slutt måtte Herdis lokke med seigmenner for å stoppe ham. Det er jo motsatt av hva man vanligvis gjør, dvs lokke med godterier for å få ungene til å gå.
Loke på farten igjen. Han skulle opp til flyvraket. Vi måtte etter hvert dempe forventningene og fortelle at det trolig kun var en skraphaug og ikke en utbrent flykropp som lå der oppe.
Turen gikk også gjennom et dalsøkk med fin bjørkeskog og en sildrebekk.
Ny tvangspause.
Her ble det en litt lengre pause. Loke fant ut at han skulle klatre i trær som var veltet.
Vi nærmer oss toppen. Loke stadig først.
Her har vi akkurat nådd platået. Ennå er det et stykke igjen til selve toppen av Tønnølsfjellet.
Toppen er nådd 374 meter over havet. Pia skriver oss inn i loggboka. Neste stopp er flyvraket.
Fin utsikt nordover fra toppen.
Hurtigruta "Lofoten" passerte litt før klokka 1500. Gammel hurtigrute denne gangen.
På vei til flyvraket kom vi til et veiskille.
Her er det altså det omtalte flyvraket. Ikke så spektakulert som vi først trodde. En liten skraphaug med metalldeler pluss en infotavle som også var blitt til skrap. Seinere fant vi ut at svært mye av flykroppen hadde rast utfor stupet bak oss.
Så skjedde det som ofte skjer. Etter at målet er nådd og hjemturen begynte var Loke megasliten og orket ikke gå en meter. Det ble ei tung bør på Herdis med både tung ryggsekk og tung Loke. Det var ikke aktuelt å sitte på nakken til morfar.
Heldigvis kom han til sans og samling igjen etter ei stund og gikk på egne bein igjen.
På vei ned ble det også tid til å stoppe opp ved sildrende vann.
Det er fint i skogen på denne tiden av året.
Atter ser vi vannverket og vannreservoaret. Vi er altså snart nede ved bilen. Klokka var blitt halvseks.
Siste stykket med fjellet "vårt" i bakgrunnen. Loke fant en liten frosk ved vannverket som han bare måtte ha med seg. Den ville han sette ut i dammen ved hytta.
Det ble en lang tur. I overkant av 9 km og 5 timer med tildels tunge oppstigninger her og der.
Flyet som krasjet på toppen var av type Junker 52. Det er et relativt stort fly som ble brukt til transport av ammunisjon og av soldater. Av mannskapet på fire døde tre og en overlevde. Tretten soldater som var med flyet døde. Krasjen skjedde 27. juni 1941 da flyet var på vei til Værnes i tykk tåke.
På turen måtte vi først innom Vallersund samvirkelag. Der måtte det bunkres litt godteri og drikke.
Deretter fortsatte turen via Oksvoll og til Nes. Der tok vi av ved Nes kirke og kjørte på en noe varierende vei til Nes vannverk. Vi stoppet litt før vannverket da veien var litt bratt og løs i grusen.
Bildet nedenfor viser Loke på vei oppover det siste stykket før vi nådde vannverket.
Noen hundre meter etter vannverket traff vi det første skiltet som viste vei.
Loke gikk/løp som en gal oppover de bratte fjellsidene i starten av turen. Vi sleit faktisk med å holde følge med ham og måtte stadig rope og be ham om å sakke på tempoet.
Til slutt måtte Herdis lokke med seigmenner for å stoppe ham. Det er jo motsatt av hva man vanligvis gjør, dvs lokke med godterier for å få ungene til å gå.
Loke på farten igjen. Han skulle opp til flyvraket. Vi måtte etter hvert dempe forventningene og fortelle at det trolig kun var en skraphaug og ikke en utbrent flykropp som lå der oppe.
Turen gikk også gjennom et dalsøkk med fin bjørkeskog og en sildrebekk.
Ny tvangspause.
Her ble det en litt lengre pause. Loke fant ut at han skulle klatre i trær som var veltet.
Vi nærmer oss toppen. Loke stadig først.
Her har vi akkurat nådd platået. Ennå er det et stykke igjen til selve toppen av Tønnølsfjellet.
Toppen er nådd 374 meter over havet. Pia skriver oss inn i loggboka. Neste stopp er flyvraket.
Fin utsikt nordover fra toppen.
Hurtigruta "Lofoten" passerte litt før klokka 1500. Gammel hurtigrute denne gangen.
På vei til flyvraket kom vi til et veiskille.
Her er det altså det omtalte flyvraket. Ikke så spektakulert som vi først trodde. En liten skraphaug med metalldeler pluss en infotavle som også var blitt til skrap. Seinere fant vi ut at svært mye av flykroppen hadde rast utfor stupet bak oss.
Så skjedde det som ofte skjer. Etter at målet er nådd og hjemturen begynte var Loke megasliten og orket ikke gå en meter. Det ble ei tung bør på Herdis med både tung ryggsekk og tung Loke. Det var ikke aktuelt å sitte på nakken til morfar.
Heldigvis kom han til sans og samling igjen etter ei stund og gikk på egne bein igjen.
På vei ned ble det også tid til å stoppe opp ved sildrende vann.
Det er fint i skogen på denne tiden av året.
Atter ser vi vannverket og vannreservoaret. Vi er altså snart nede ved bilen. Klokka var blitt halvseks.
Siste stykket med fjellet "vårt" i bakgrunnen. Loke fant en liten frosk ved vannverket som han bare måtte ha med seg. Den ville han sette ut i dammen ved hytta.
Det ble en lang tur. I overkant av 9 km og 5 timer med tildels tunge oppstigninger her og der.
Flyet som krasjet på toppen var av type Junker 52. Det er et relativt stort fly som ble brukt til transport av ammunisjon og av soldater. Av mannskapet på fire døde tre og en overlevde. Tretten soldater som var med flyet døde. Krasjen skjedde 27. juni 1941 da flyet var på vei til Værnes i tykk tåke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar