Livet ved fuglemateren

Siden det er lite å foreta seg i det dårlige vårværet med stadige snøbyger som kommer sigende inn fra havet tok jeg med meg fotoapparatet og satte meg ned på en stubbe 3-4 meter fra matestasjonen. I begynnelsen vat fuglene litt redd, men etter 5-10 minutter kom de fram igjen og enset ikke meg. Bortsett fra dompapen som alltid bruker litt lengre tid før den kommer fram igjen.
I løpet av den knappe timen jeg satt der fikk jeg besøk av mange og flere forskjellige fugler. Bildene nedenfor viser de som var innom. Den eneste jeg savnet var bokfinken.

Grønnsisiken er en av de første som kommer fram igjen. Den bryr seg lite om at jeg sitter der noen meter unna.

Gråsisiken med den typiske røde flekken på hodet. Flekken er vanskelig å se sånn på avstand. En må helst bruke kikkert (eller teleobjektiv) for å oppdage hvor fin den er.
Det første bildet er en han (rød på brystet), det andre er en hun.

En litt sky dompap, men den kom da fram etter en stund. Den flyr fram og tilbake i bakgrunnen i 10-15 minutter før den drister seg frampå.

Så var det denne her da som jeg aldri vet om er svartmeis eller granmeis.

Plutselig kom denne iøynefallende kvikkassen dalende ned og ville være med. Rødstrupen er en likandes fugl.

Flaggspetten er heller ikke til å ta feil av. Den tar litt stor plass, her er det snakk om "flytt dere, her kommer jeg".

Etter en stund fløy den bort til en stolpe cirka 20 meter unna og begynte å hakke løs på blikkplaten på toppen av stolpen. Dette er en lyd vi hører flere ganger om dagen.