Tur til Duehallaren

Duehallaren var turmålet i dag. En hallar er en overhengende eller hallende fjellskrent. Første del av turen var med bil til Nes kirke. Der tok vi av veien og kjørte opp til vannverket der vi parkerte. Deretter var det en knapp kilometer langs en sti i ganske lett terreng.
Mathilde forteller hvilken vei vi skal gå.

Da er vi ganske nære. Mathilde leder an opp mot hallaren.

Anders og Aleksander rett innenfor åpningen.

Det er ganske imponerende størrelse på hallaren der den ene bergveggen lener seg mot den andre på motsatt side.

Her har vi gått ned en stige og er på vei inn mot den innerste delen av hallaren.

Mathilde og Marius på vei ut igjen.

Da vi kom ut igjen var det kaffepause med utsikt over Bjugnfjorden og Ørland.

Gerhard Schøning har skrevet om Duehallaren og mente at navnet kom av at det levde duer inne i hallaren.

Tur til fredsengel i Vallersund

Første dag med sol på lenge. Cirka 14 grader. Passer fint for en tur med ungene. En liten topp rett utenfor Vallersund ble valgt som turmål. Et populært turmål med en fredsengel på toppen.
På flatene før oppstigningen er det fin sti gjennom skogen.

Mathilde stoppet opp på brua da hun hørte stemme fra et troll.

Dette måtte undersøkes, og joda det var et troll der. Kamera hadde det også. Merkelig.

På toppen. Marius var først opp etter en vanvittig sluttspurt.

På fisketur med barnebarn

Morfar og tre barnebarn dro ut og fisket i dag. Det var litt vind så vi dro bare et kort stykke ut til Rogna. Ungene fikk selvsagt prøve først. De gikk lei etter ei stund uten å få napp. Da var det min tur, og som så ofte ellers, de gamle er eldst. Jeg dro opp en fin torsk. På bildet nedenfor får Jonas æren av å posere med torsken. Torsken ble middag til fem personer samme kveld. Fin i kjøttet var den også.

Marius fikk lov til å styre båten i dag.

Det var ganske strie strømforhold der vi fisket. Men vi var heldige da vind og strøm dro i hver sin retning så vi lå noenlunde i ro.

Enda en solnedgang faktisk

Ja det regnet og blåste det meste av dagen. Om kvelden var det opphold og skyet. Og jammen fikk vi solnedgang i kveld også – såvidt. Slik så du ut de få minuttene vi fikk sola mellom tungt skydekke og havet.

Zipline er siste tilvekst

Ine mente vi burde ha en zipline til barnebarna når de er på hytta. Ok sa jeg. Det er ikke allverdens utgift med 1400 kroner. Ine kjøpe den i byen og tok den med seg til hytta.
Ziplinen er produsert i Kina. Der er også bruksanvisningen laget, og den var ikke lett å bli klok av. Men med litt tankevirksomhet, prøving og feiling fant jeg ut hvordan dette måte gjøres.

Kravet er at ungene enkelt må komme seg opp på setet og de må komme seg av uten for stor høyde fra bakken. Da må man finne et passende terreng som er fallende, passe høyder å montere endepunktene i og til slutt passe stramming av vaieren.

Flaggspetten har fått unger

Foreløpig har jeg sett én unge. Her er et bilde av mor og barn flaggspett ved fuglebrettet. Jeg liker flaggspetten. De lager litt bråk, de kvitrer og dominerer. De er heller ikke redde for folk. Jeg hører med en gang når de er til stede.

Vi så sola

Etter en uke med regn, lave temperaturer og mye vind kom plutselig sola fram seint om kvelden. Ti minutt var den framme før den forsvant igjen. Ifølge yr.no kommer vi ikke til å se den igjen før det har gått enda en uke.

Det gror

Kjøkkenhagen er i full vekst. Den nye parsellen med poteter og jordbær er også på god vei slik som vist på bildet nedenfor.

Jordbær på vei.

Fra venstre gressløk, persille, rucola og sukkererter.

God vekst også i den gamle avdelingen av kjøkkenhagen. Her er det grønnkål, salat, dill, bladpersille, rucola og purreløk.

Tur til Tønnølsfjellet

Tønnølsfjellet ligger på Nes ytterst på sørvest-spissen av Fosen. Her får en flott utsikt mot Hitra og Frøya og mot skipsleia. Toppen er 374 moh. På nordspissen av platået finner en rester av et tysk fly som krasjet i 1941. Det var nok hovedmotivasjonen til Loke for å bli med.

På turen måtte vi først innom Vallersund samvirkelag. Der måtte det bunkres litt godteri og drikke.

Deretter fortsatte turen via Oksvoll og til Nes. Der tok vi av ved Nes kirke og kjørte på en noe varierende vei til Nes vannverk. Vi stoppet litt før vannverket da veien var litt bratt og løs i grusen.
Bildet nedenfor viser Loke på vei oppover det siste stykket før vi nådde vannverket.

Noen hundre meter etter vannverket traff vi det første skiltet som viste vei.

Loke gikk/løp som en gal oppover de bratte fjellsidene i starten av turen. Vi sleit faktisk med å holde følge med ham og måtte stadig rope og be ham om å sakke på tempoet.

Til slutt måtte Herdis lokke med seigmenner for å stoppe ham. Det er jo motsatt av hva man vanligvis gjør, dvs lokke med godterier for å få ungene til å gå.

Loke på farten igjen. Han skulle opp til flyvraket. Vi måtte etter hvert dempe forventningene og fortelle at det trolig kun var en skraphaug og ikke en utbrent flykropp som lå der oppe.

Turen gikk også gjennom et dalsøkk med fin bjørkeskog og en sildrebekk.

Ny tvangspause.

Her ble det en litt lengre pause. Loke fant ut at han skulle klatre i trær som var veltet.

Vi nærmer oss toppen. Loke stadig først.

Her har vi akkurat nådd platået. Ennå er det et stykke igjen til selve toppen av Tønnølsfjellet. 

Toppen er nådd 374 meter over havet. Pia skriver oss inn i loggboka. Neste stopp er flyvraket.

Fin utsikt nordover fra toppen.

Hurtigruta "Lofoten" passerte litt før klokka 1500. Gammel hurtigrute denne gangen.

På vei til flyvraket kom vi til et veiskille.

Her er det altså det omtalte flyvraket. Ikke så spektakulert som vi først trodde. En liten skraphaug med metalldeler pluss en infotavle som også var blitt til skrap. Seinere fant vi ut at svært mye av flykroppen hadde rast utfor stupet bak oss.

Så skjedde det som ofte skjer. Etter at målet er nådd og hjemturen begynte var Loke megasliten og orket ikke gå en meter. Det ble ei tung bør på Herdis med både tung ryggsekk og tung Loke. Det var ikke aktuelt å sitte på nakken til morfar.
Heldigvis kom han til sans og samling igjen etter ei stund og gikk på egne bein igjen.

På vei ned ble det også tid til å stoppe opp ved sildrende vann.

Det er fint i skogen på denne tiden av året.

Atter ser vi vannverket og vannreservoaret. Vi er altså snart nede ved bilen. Klokka var blitt halvseks.

Siste stykket med fjellet "vårt" i bakgrunnen. Loke fant en liten frosk ved vannverket som han bare måtte ha med seg. Den ville han sette ut i dammen ved hytta.

Det ble en lang tur. I overkant av 9 km og 5 timer med tildels tunge oppstigninger her og der.
Flyet som krasjet på toppen var av type Junker 52. Det er et relativt stort fly som ble brukt til transport av ammunisjon og av soldater. Av mannskapet på fire døde tre og en overlevde. Tretten soldater som var med flyet døde. Krasjen skjedde 27. juni 1941 da flyet var på vei til Værnes i tykk tåke.